Helsefagarbeideren 1 - 2019

8 Helsefagarbeideren Da Mona Nodland tok fagskoleutdannin- gen Helse, aldring og aktiv omsorg var hun i praksis på et dagsenter for demente. Der bidro hun til at en tidligere skogsarbeider fikk en bedre hverdag. Hun husker det veldig godt: Mannen med demens og sterk fysikk som ikke klarte å holde seg i ro. Men ute i hagen kunne han hugge og stable ved, vanne blomstene og blande betong til byggeprosjekter. - Han klippet plenen. Så gikk det to minutter, også måtte han klippe plenen igjen, forteller Mona og ler. Utageringen forsvant etter å ha brukt kroppen i løpet av dagen på senteret. Han sov hele natten uten de sterkt beroligende medisinene. Siden har Mona brent for at menn skal få aktiviteter de opplever som meningsfulle. Det har blitt en av hennes kjepphester. På sykehjemmet der hun jobber fast, ble hun først møtt av en del motstand fra kol- legene. - Jeg lurte på om vi kunne spikre og sage litt. Dessuten hadde vi en utendørs plat- ting som måtte høytrykkspyles. Kan vi gjøre det sammen med brukerne? Nei, det er vaktmesterens jobb, fikk jeg beskjed om. Men jeg tok ikke et nei for et nei, og alli- erte meg med vaktmesteren. Mona så at en del brukere trengte mindre beroligende når de fikk være ute. Plassert foran TV-skjermen, økte behovet igjen. - Handler det om manglende ressurser, eller holdninger blant de ansatte? - Både og, det handler like mye om hold- ninger som om ressurser, svarer Mona som etter hvert har fått kollegene med på laget. Snart skal sykehjemmet flytte inn i et nytt bygg, og der håper de ansatte å få et eget rom til å aktivisere mannfolkene. Kvinnene får selvsagt også være med. Hva slags aktiviteter det legges opp til, blir opp til hver enkelt. Noen liker å spikre dukkesenger, andre vil være ute og plante frø eller lage dekorasjoner. Andre igjen trenger mer fysisk aktivitet. - De trenger i alle fall noe annet enn å rulle garnnøster, sier Mona, litt oppgitt. Hun synes det er helt håpløst når menn ikke får annet tilbud enn å holde på med nøster mens kvinnene hekler og strikker. - Er det enklere med kvinnene, har de mer like interesser? Mona trekker litt på det. - Kvinner sitter i alle fall i ro med å strikke og hekle. Det er viktig å se forskjellen på mann- folk og kvinnfolk, mener Mona. Man må anerkjenne at de aller fleste har vokst opp med tradisjonelt kjønnsrollemønster. Samtidig handler det om å se hver enkelt, uavhengig av kjønn. Spørre hva de har lyst til å holde på med, og våge å bruke litt inn- sats på tilrettelegging, for sannsynligvis krever det mer planlegging enn å lage en bolledeig. Kanskje må man også utfordre kollege- nes komfortsone. Samtidig er sjansen der for at hverdagen blir mer meningsfull, også for dem som er på jobb. - I kveld blir det sjømat på sykehjemmet. En mann har drevet fiskemottak hele livet, og har bedt om at vi koker krabbe og reker, avslutter Mona med forventning. Mona Nodland, helsefagarbeider: - Hvorfor skal vi bake sammen med fire mannfolk? Man bør spørre mennene om hva de liker, og deretter våge å gjøre noe med det. Men sannsynligheten er stor for at det krever litt mer tilrettelegging enn å bake boller. Mona Nodland er helsefagarbeider og hovedtillitsvalgt for Delta i Hå kommune på Jæren. – Om du ikke har mulighet til å ta fagskole innen aktiv omsorg, så anbefaler jeg å studere den delen av Demensomsorgens ABC som handler om aktivisering. Det er mange tips å få der, sier Mona. Foto: privat «De trenger i alle fall noe annet enn å rulle garnnøster» MONA NODLAND