Helsefagarbeideren 1 - 2022

Helsefagarbeideren 1-2022 11 B okollektivene i Kristi- ansand omtales på hjem- mesidene som et helt nytt omsorgskonsept for personer med demens. Man skal leve livet ut i boliger der det kjennes som «å være hjemme», omgitt av utearealer og aktivitetstilbud. I likhet med mange andre, har Kristiansand kommune hentet inspirasjon fra De Hogeweyk i Nederland. Helsefagarbeideren har spurt avdelingsleder og syke- pleier Heidi Mitchell og helsefag- arbeider Kenneth Langøen hva som gjør Strømmehaven så unikt i Norge. - Dette er ikke en institusjon. Vi har ingen låste dører, sier Langøen. Det er altså mulig for alle be- boere å gå ut av Strømmehaven, om de ønsker det. Samtidig er stedet utformet på en måte som reduserer utferdstrangen forbi stedets egne arealer. En som ønsker å strekke på beina, åpner døra hjemme og går ut i trygge uteområder. Forbi restauranten ligger en bemannet resepsjon som har oversikt over hvem som kan forlate stedet helt på egen- hånd, og hvem det må følges med på. - Vi kan ikke «holde dem tilbake» med tvang. Lovverket stopper oss i det, fordi de er definert som hjemmeboende, påpeker Mitchell. Det finnes mange måter å løse slike situasjoner på annet vis. Hun nevner noen, som å holde et øye med dem, eller bistå med å vise veien hjem igjen, tilbake inn i Strømmehaven. Om noen ikke vil, må kanskje kolleger tilkalles. I siste instans de pårørende, og om situasjon blir farlig, eventuelt politi. Noen beboere bruker GPS og kan spores opp om de går for langt. Om natta er Strømmehaven låst så ingen utenfra kommer inn. De som er inne kan likevel gå ut, og da varsles de ansatte. Ingen beboere forsvinner ut alene. Det er viktig for Mitchell å understreke at ulåste dører ikke betyr at noen slippes ut på egen- hånd, om det ikke er forsvarlig. Pandemien har så langt lagt en demper på hvor tilgjengelig stedet kan være for omverden, men under vanlige omstendig­ heter skal terskelen være lav. Det er viktig. Blant annet for å opprettholde nettverk til familie og venner, som kan delta i dag­ lige gjøremål i hjemmet, og spise middag i kollektivet eller ute i restauranten. Frivillige bidrar til å skape aktiviteter på området, og lokal- samfunnet inviteres inn til kafe og restaurant og matvarebutikk, noe som gir et levende og attrak- tivt miljø å være i. Beboere som trives har naturlig nok mindre trang til å dra derfra. Fravær av institusjon - Det med fraværet av institusjon er viktig, sier Heidi Mitchell. - Vi jobber i deres hjem, de bor ikke på vår arbeidsplass, påpeker hun. Det å jobbe i hjemmet gjør at pleierne blir bedre kjent med beboerne enn på institusjon, erfarer helsefagarbeider Kenneth Langøen. Han har tidligere jobbet på sykehjem. - Der var det veldig rutinepreget. Få alle opp til frokost, sette i en stol. Også går vi rundt med tralla vår inne på rommene. I bokollektivene kan alle legge seg og stå opp når de vil. Dusje når på dagen det måtte passe, og frokosten serveres mellom ni og tolv. - På institusjon har beboerne ingenting av sitt eget. Her har de sine egne håndklær, sitt eget tannglass, sine egne ting på badet, fortsetter Langøen. Visjon: Å fortsette å leve på mitt vanlige vis Kristiansand kommune har jobbet grundig med konseptet Strømmehaven, og mener de har utviklet en modell for hvordan framtidens demensomsorg bør se ut i Norge. TEKST: ANN BEATE GRASDALEN FOTO: EVA KYLLAND - Dette er ikke en institusjon. Vi har ingen låste dører, sier helsefagarbeider Kenneth Langøen. Sykepleier Heidi Mitchell er avdelingsle- der ved Strømmehaven.

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy