Helsefagarbeideren 1 - 2022

6 Helsefagarbeideren 1-2022 D et viktigste vi søker er trygghet. Vi som har kommer hit, er i situasjoner med store omveltninger. De gamle tilvær­ elsene våre finnes ikke lenger. Jeg har ikke noe hjem, i tradisjonell forstand. Det er en vanskelig overgang. - Jeg var skeptisk til å begynne med. Skal jeg havne på pleiehjem? Er det her jeg må tilbringe livet mitt? Men det tok ikke lang tid før jeg var glad for å være i kol- lektivet. Betjeningen gir meg den pleien og omsorgen jeg trenger. De kommer nesten før jeg har spurt dem. Og de er kunnskaps­ rike. Tore Austad (86) sitter i god- stolen i salongen fra hjemmet han delte med Inger, som «var så pen». Han er omgitt av familiebilder. I Strømmehaven er Austad en intellektuell kapasitet, som forteller på fagdager, foreslår filmer beboerne kan se sammen, deklamerer dikt på poesiklubben og leder an i samtaler. Han liker at folk har bruk for ham, men savner arbeidet sitt. Austad var lektor på Kristian­ sand katedralskole, i to år var han professor i norsk ved University of Chicago. Han var stortings­ representant for Vest-Agder, Kirke- og undervisningsminister i Willochs regjering. TEKST OG FOTO: EVA KYLLAND Her på torvet skjer det mye i sommerhalvåret. Morgendagens demensomsorg har ankommet Kristiansand Beholder frihet og får trygghet Strømmehaven er beboernes nye nabolag, som rommer alt de trenger. Adgangsbilletten til de seks kollektivene er diagnosen demens.

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy