22 Helsefagarbeideren 1-2023 Det skrives ut veldig få vedtak om tvang i hjemmetjenesten Men er det bra? Pleierne i hjemmetjenesten opplevde ikke at de utførte tvang, men beskrev situasjoner der de bare var nødt til å hjelpe Da Åshild Gjellestad kontrollerte vedtak om tvang for fylkesmannen i Hordaland, nå kalt Statsforvalteren, undret hun seg over det lave antallet fra hjemmetjenesten. Selv så hun bare ett vedtak under alle de tolv årene hun var ansatt, fra 2004, og utover Samtidig mottok Statsforvalteren mange henvendelser fra pårørende og helsepersonell som trengte råd om hvordan håndtere vanskelige situasjoner knyttet til hjemmeboende eldre. Så hva gjør de ansatte i hjemmetjenesten når de møter motstand? Dette ønsket Gjellestad å undersøke nærmere. Som ansatt ved VID vitenskapelige har hun forsket på hva sykepleiere og helsefagarbeidere gjør når hjemmeboende med demens ikke vil ta imot nødvendig helsehjelp. Først samlet hun inn alle vedtak om tvang som var fattet i 2015 -16 for alle hjemmeboende med demens i ni fylker, og fikk bekreftet at også på landsbasis var antallet lavt. Hun undersøkte videre hvilken type tvang som oftest ble dokumentert. - Det jeg fant, ikke så overraskende kanskje, er at det er flest innleggelsesvedtak til sykehjem, sier hun. Hjelp til personlig hygiene, noe pleiere ofte gir, utgjorde bare 16 prosent av vedtakene. Så hva gjør pleierne når personer ikke vil spise, eller ikke vil vaske seg. Når de vandrer gatelangs om nettene, eller det oppstår brannfare i hjemmet? For å få svar snakket Gjellestad med helsefagarbeidere og sykepleiere, både en til en, og i grupper. Alle hadde personlige opplevelser knyttet til utfordrende atferd, men ingen anså at tvang var løsningen på dem. - De prøvde å unngå tvang til enhver pris. For det kan bryte tillitsforholdet. De kan komme i en posisjon der de ikke får lov til å hjelpe. Det var noe alle sa noe om. Hvem fatter tvangsvedtak? Det var også en forståelse blant pleierne om at hjemmetjenesten ikke kan fatte tvangsvedtak, det må fastlegen gjøre. Det eksisterte heller ikke et formelt eller systematisk samarbeid. Det kom helt an på legen. I slike situasjoner der pasienten motsatte seg hjelp, opplevde pleierne et stort ansvar. Og de stod i det alene. Hendelsene ble sjelden diskutert på arbeidsplassen. En av deltakerne fortalte om en vanskelig situasjon som hadde vart over flere år. Hen var den eneste som fikk lov til å komme inn til en kvinne som var sengeliggende og hadde store sår. Helsefagarbeideren var usikker på om det var riktig å la personen bo hjemme. Fastlegen mente på sin side at det var forsvarlig. - Så hvem har det formelle ansvaret for å følge opp hjemmeboende personer med demens som motsetter seg nødvendig helsehjelp? - De som gir hjelp har ansvaret, svarer Gjellestad. I henhold til helse- og omsorgstjenesteloven er det den som er ansvarlig for helsehjelpen som skal fatte vedtak om tvang. Så ansvaret kommer an på hva det er snakk om. Fastlegen kan ha ansvar for medisiner og sykehusinnleggelse, mens når personer ikke vil motta hjelp med stell, for eksempel, så er det hjemmesykepleien som bærer ansvaret. Når det registreres så få tvangsvedtak i hjemmetjenesten, betyr det at tjenestene klarer å løse oppdraget uten bruk av tvang? Gråsonetvang Pleierne Gjellestad snakket med opplevde ikke at de utførte tvang. Likevel beskrev de situasjoner der de bare var nødt til å hjelpe, selv om personen motsatte seg. De kalte det gjerne for gråsonetvang, og det var ikke forventet at slike episoder skulle dokumenteres. Men om de ikke meldes fra som vedtak eller avvik, så blir de også vanskelige å følge opp. Og gråsonetvang forblir skjult. Åshild Gjellestad har dokumentert den utfordrende situasjonen pleiere i hjemmetjenesten opplever når det å trygge og sikre må balanseres opp mot pasientens personlige integritet. Da skal hensynet til selvbestemmelse veie tyngst. Det var pleierne klare på. Men da er det viktig å unngå at valget står mellom tvang og at personer som ikke forstår konsekvensen av å si nei, overlates til seg selv, påpeker Gjellestad. - I ytterste konsekvens kan disse personene med demens bli overlatt til seg selv, fordi de motsetter seg hjelp. Pleierne hun har snakket med, vurderte ikke personens samtykkekompetanse. Det mener hun burde ha vært gjort. TEKST: ANN BEATE GRASDALEN Åshild Gjellestad er utdannet sykepleier, og ansatt som førsteamanuensis/forsker ved VID vitenskapelige høgskole.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy