Helsefagarbeideren 3 - 2019

Helsefagarbeideren 25 har hun vært på arbeidsplassen i tre år, men bare som midlertidig ansatt assistent mens hun har studert psykologi. Ane turte ikke annet enn å avpublisere innlegget umiddelbart, slik at det bare var synlig for henne selv. Dagen etter lurte kollegene på jobben hva som hadde skjedd, hvorfor innlegget hennes på Facebook ble borte i løpet av kvelden. En kollega anbe­ falte henne å ta kontakt med Delta for å få hjelp. Der ble saken vurdert av jurister som kom fram til at taushetsplikten ikke var brutt. Kontaktet Delta Det var i tråd med Anes egne vurderinger. Hun hadde tenkt nøye gjennom formuler­ ingene på forhånd, og ikke benyttet navn, kjønn, alder eller spesifikke diagnoser. Samtidig er hun presis i beskrivelsen av situasjonene: en hallusinerer, en har brukket lårhalsen og en vil bare hjem til mor. Med tryggheten det gir å ha Delta i ryggen, kunne hun gå videre med saken overfor arbeidsgiver. - De beklaget at de forsøkte å ta meg på taushetsplikten. Selvsagt skjønte de at jeg ikke ville noe vondt for kollegene, sjefen, pasientene, eller at noen skulle føle seg tråkket på, sier hun. - Når du bor på en liten plass, så skal du passe på hva du legger ut på internett. Det var jeg klar over, og jeg hadde ikke gjort det om jeg hadde følt at jeg hadde brutt taushetsplikten. Innlegget blir publisert på Facebook igjen. Responsen er massiv. Over to tusen likes, og tusen delinger. Så tar Dagbladet kontakt. De ønsker å publisere innlegget i sin helhet, deretter lokalavisa som vil lage en sak. VG hiver seg også på. Responsen er overveld­ ende, og etter den første sjokkbeskjeden fra arbeidsgiver, har den bare vært positiv. - Jeg har fått massiv respons, fra pårør­ ende som gir meg en klem på butikken, til helsefagarbeidere og sykepleiere på nettet som forteller at dette kunne likeså godt ha vært en beskrivelse av deres arbeidshverdag. Møte med ordfører Så tok ordføreren kontakt og inviterte henne på møte. - Jeg ble tatt godt imot og følte jeg ble hørt. Vi snakket lenge om innlegget og drøftet blant annet hvilke tiltak som må til, og hvordan tiden blir fremover. Under sommeren som var ble det leid inn et vikarbyrå, så det blir spennende å se hvordan det blir utover høsten. Hun opplever å ha et godt forhold til ledelsen i dag, og angrer ikke på det hun gjorde. Tvert imot. Men det er trist at noen må gå ut offentlig for at noe skal skje. Samtidig er hun glad for at responsen er så god når hun først våget å gå til det skrittet. - Folk må slutte å være redde for å si fra om ting, selv om man er fra et lite sted, er hennes oppfordring til andre kolleger i samme situasjon. «Vår konklusjon var at dette ikke var et brudd på taushetsplikten» Nord-Fron kommune har fått anledning til å kommentere Ane Dybvadskogs historie. Kommunalsjef Sverre Sætre skriver i en e-post at de er positive til innlegget som på en fin måte får fram utfordringene innen pleie- og omso gssektoren. «Innlegget var godt skrevet og fikk på en fin måte frem utfordringsbilde inne pleie og omsorgssektoren. Dette er og formidlet til våre ansatte etter publiseringen av innlegget. Alle hendelsene som er beskrevet er alvorlige og ikke i henhold til den standarden vi ønsker. Det er allikevel greit å nevne at hendelsene som beskrives ikke har skjedd på en og samme dag men over tid. Nord-Fron kommune beklager håndteringen av denne saken i tidlig fase og belastningen som dette medførte for en av våre ansatte som varslet om kritikkverdige forhold på en arbeidsplass.» «De beklaget at de forsøkte å ta meg på taushetsplikten. Selvsagt skjønte de at jeg ikke ville noe vondt for kollegene, sjefen, pasientene, eller at noen skulle føle seg tråkket på.» ANE DYBVADSKOG «Jeg ble tatt godt imot og følte jeg ble hørt» ANE DYBVADSKOG

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy