Helsefagarbeideren 3 - 2019

Helsefagarbeideren 35 akutt hjelp, for eksempel med å gå på do, og da kommer det noen. Bakgrunnen som sykepleier er nyttig i møte med pleiere. - Jeg er god instruktør på egen kropp, er klar og tydelig: «Du må gjøre sånn og sånn, løft på det beinet.» De som har vært her flere ganger har lært meg å kjenne, men jeg har nok oftere den samme taxisjåføren enn den samme pleieren. Jeg har selv jobbet i hjemme- tjenesten, så jeg visste fra før av at sånn er det. Men om det bør være slik, det vet jeg ikke. I 2012 ble hun helt uføretrygdet, fem år etter at sykdommen ble oppdaget. Hun har sekundær progressiv MS som kjennetegnes av færre attakker, og en gradvis økende funksjonsnedsettelse. Å slutte å jobbe var ekstra vanskelig. Ine har vakre brune øyne som blir runde og blanke av å fortelle. Hun snakker helst ikke om sykdommen, ei heller om hvordan det er å være avhengig av rullestol, for det er umulig å beskrive, umulig for andre å forstå. Men det hender at noen spør, og når hun sier at hun har MS, så blir mange helt stille. Eller de begynner å snakke om en de kjenner som har sykdommen. Noen lurer på hvorfor hun trenger rullestol, mens andre med MS kan gå, men det finnes det ingen forklaring på. Kjennes urettferdig - Alle har hørt om MS, men det er stor for­ skjell på hvordan sykdommen utvikler seg. Du kunne hatt MS uten at jeg visste det, sier Ine til meg. Hun har alltid levd sunt og tatt vare på helsa, så det kan kjennes ekstra urettferdig at akkurat hun ble hardt rammet. - Jeg er så sinna noen ganger at jeg kunne sprekke. Jeg har lært meg til å leve med MS, men kommer aldri til å godta det. Det er umulig. Hun sitter på andre siden av bordplaten i massivt tre og forteller helt rolig. Likevel er det lett å se at kroppen hennes trives godt i fart, at hun likte å sykle og springe, og å stå på snowboard om vintrene. Energien trer fram i de små bevegelsene, i kvikkheten i nakken og i armene. Mestringsstrategier Noen dager er veldig tunge. For å takle dem, har hun funnet fram til et repertoar av metoder. Som å hyle, det ble hun tipset om, og det hjelper for å få ut frustrasjonen. Det samme gjør sinnamusikk på høyt volum. Å skrive ned følelsene fungerer også, gjerne med rød skrift på PC-en. Hun tenker på framtiden hver dag. Noen ganger kommer frykten for framtiden, at hun kanskje ikke skal bli gammel. Men like etterpå slår pågangsmotet inn. Hun skal faen ikke gi seg. Hun skal i alle fall leve til hun blir åtti. - Hvordan blir du møtt av helsepersonell? - Jeg har har ikke hatt noen negative erfar­ inger. Alle er veldig positive og hjelpsomme. Jeg er tydelig selv også, spør og graver og ber om ting, er ikke redd for å si fra om det skulle være noe, og blir møtt greit på det. Om hun har en dårlig dag, så sier hun fra til hjemmetjenesten med en gang de kommer inn døren. «Bare bann i vei», svarer de. Hun har ikke noe problem med nærheten heller. Det er bare en kropp. - Det er lite jeg er redd for, bortsett fra å ramle, sier hun. Det kommer kanskje av at hun selv er så vant til å jobbe med mennesker. Det er likevel fint å få besøk av pleiere som kjenner henne, og vet hvor­ dan hun vil ha det uten å spørre. - Jeg liker de sprudlende, staute og sterke som har litt livserfaring. Gjerne menn, for de er sterke. Men det er hyggelig med unge også, for de kan jeg lære noe, legger hun til. Det er tydelig at pleierne er vant til å jobbe med gamle mennesker: - Jeg må si: «Ikke truserøsk takk!» etter å ha vært på do. Hun smiler og demonstrer hvordan enkelte tar tak i undertøyet. - Men er det ingenting du ville ha hatt annerledes fra hjemmetjenesten? Ine drar på det. – Noen faste pleiere hadde vært greit. «Jeg liker de sprudlende, staute og sterke som har litt livserfaring» INE HOLM KNUDSEN

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy