Helsefagarbeideren 3 - 2023

HELSEFAG FAGTIDSSKRIFT FOR HELSEFAGARBEIDERFORBUNDET NR. 03 2023

Visste du at 1 av 3 eldre over 65 år faller hvert år? Men med litt enkel styrke- og balansetrening er det overraskende enkelt å hindre fall i fremtiden. Hjelp eldre med å leve stødigere liv gjennom dette gratis e-læringskurset. BASIS er et gratis e-læringsprogram som skal styrke kunnskapen om fallforebyggende trening blant personer som jobber ved landets treningssentre, aktivitetssentre og institusjoner for eldre. Kurset finnes i tre ulike versjoner – en tilpasset hver av disse målgruppene. Et kurs tar en drøy time å gjennomføre. Etter gjennomført kurs får man tilgang til en øvelsesbank med drøyt 120 balanse- og styrkeøvelser tilpasset ulikt funksjonsnivå. Sjekk ut e-læringskurset på basis-fallforebygging.no

Finn dette bladet og tidligere utgaver på internett: tidsskriftet.helsefagarbeidere.no Tips oss gjerne om store og små saker! redaksjon@helsefagarbeiderforbundet.org Det finnes en egen forskrift som skal garantere for en verdig eldreomsorg, men hva er det, egentlig? I vinter var vi mange som så et skjult opptak på NRK, fra et sykehjem der en kvinne går rundt på rommet sitt i undertøy, med en bleie som var synlig full. Jeg reagerte på det synet. Det der er uverdig, sa magefølelsen. Etterpå måtte jeg borre ned i hva som gjorde meg uvel. Å ha full bleie er ikke nedverdigende i seg selv. Vi mennesker kan stå i fare for å gjøre verdigheten avhengig av helsetilstand. Heldigvis er mange helsefagarbeidere obs på det. Slike som Tonje Bueklev. Når noen har vært uheldige med avføringen, så kan hun si: «Tenk hvor mye du gjorde før i tiden. Som husmor skiftet du på senger. Nå er det min tur, dette går fint.» I denne utgaven spør vi hva verdighet er. I tillegg til Bueklev, svarer en filosof og tre brukere. Og om du har lurt på om det egentlig er lov å ta skjulte opptak av helsetjenester, så har vi bedt en advokat i Delta om å gi oss noen svar. 4 Småstoff 7 Debattene om ressursmangel i helsetjenestene fortsetter 8 Verdighet starter med menneskeverd 12 Hva styrker deres opplevelse av verdighet? 17 Stadig flere tegner fremtidsfullmakter, men mange er for sent ute 22 Uten lyder, mimikk eller uttrykk, hvordan oppfatte at noe er galt? 26 Hva er det med jobben i hjemmetjenesten som gjør folk syke? 30 Her har varmt tøy blitt en del av uniformen 32 Får vi nøstet opp i deltidsfloken snart nå? 34 Grunnbemanningen bør dekke kjent fravær INNHOLD Ytringer Grunnbemanninga.. Delta Når er det lov å ta skjulte opptak? Delta direkte Tre spørsmål og svar om rettigheter til deltidsansatte På hjertet - Nå snakker alle om helsefagarbeidere Nytt fra styret 38 36 40 42 43 Utgiver: Helsefagarbeiderforbundet Uteblitt magasin? Kontakt Fagpressens kundesenter man-fre 08:00-16:00. Telefon: 21 04 77 46 E-post: kundesenter@fagpressen.no Forsidefoto: Eva Kylland Annonser: Salgsfabrikken AS ved Lena Gard lena@salgsfabrikken.no Tlf: + 47 91903867 Opplag: 12.928 Opplagstall godkjent av Fagpressen ISSN: 1893-661X Helsefagarbeideren styres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten Design og trykk: Merkur Grafisk AS NO - 1430 ANN BEATE GRASDALEN redaktør grasdalen@helsefagarbeiderforbundet.org REDAKSJONSRÅD Lise Munkvold Hanne Christine Berg Svein Olav Tøndel Michaella Veerasamy Har du hørt om framtidsfullmakt? Les side 22

4 Helsefagarbeideren 3-2023 ENKLERE Å FORNYE FØRERKORTET For sjåfører over 80 år er helseattest en forutsetning for å få fornyet førerkortet. Framover kan det gjøres digitalt via Din side på vegvesen.no, så snart helseattest er sendt fra legen. Vil ha smittevernslager som kan vare i 6 måneder Regjeringen har foreslått at alle kommuner, fylkeskommuner og regionale helseforetak skal sørge for beredskapslagring av smittevernutstyr for helse- og omsorgstjenesten tilsvarende seks måneders normalforbruk. Utstyret begrenses til hansker, munnbind, åndedrettsvern, smittefrakker eller heldekkende drakk, briller eller visir. Forslaget er ute til høring fram til 1. november 8 AV 10 TROR FEIL Åtte av ti nordmenn tror at pårørende har et ansvar for avgjørelser om livsforlengende behandling, når pasientene ikke kan ta beslutninger selv. Det stemmer ikke. Når pasienten selv ikke kan ta beslutninger om helsehjelp, har de nærmeste pårørende rett til å medvirke, gjennom å gi uttrykk for hva pasienten selv ville ha ønsket. Kilde: Forskning.no/Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo Rundt halvparten av alle eldre på norske sykehjem ble i fjor vurdert for underernæring. Mens bare 2 av 10 som mottar hjemmetjenester ble vurdert. Målet er at alle eldre tjenestemottakere skal vurderes i løpet av et år. Kilde: Helsedirektoratet Foto: Andrey Bandurenko/stock.adobe.com 83 % av de som bestod fag- eller svenneprøven i 2021 og 2022 er i jobb ett år etter utdanningen. Kilde: Utdanningsdirektoratet

– Jeg sier ja til organdonasjon! Nils-Ingar ”Nilsi” Aadne, Oslo Ville du tatt i mot et organ som kunne reddet livet ditt? Et ja til organdonasjon kan redde opp til syv liv. Hverken høy alder, sykdom eller medisinbruk utelukker deg som organdonor. Alle kan si ja. Del ditt positive standpunkt med familien, og fyll gjerne ut et Donorkort. Da kan du være med på å redde liv! Les mer på: donorkort.no eller ring 21 04 34 00 Ambassadør for Stiftelsen Organdonasjon og styreleder i Ida Eides minnefond

Navnskilt og utstyrs- dock - 100% silikon - Hygienisk - Kan dekontamineres - Flere farger Primary logo, only to be used on white backgrounds. Vaktrommet AS www.vaktrommet.no post@vaktrommet.no tel: 926 97 497 /vaktrommet @vaktrommet Vi anbefaler Medical Intevention helsefagarbeiderbag Utstyr til deg eller avdelingen? Du finner alt du trenger for å fylle helsearbeider bagen på Vaktrommet.no Vi har et stort utvalg søsterur

En sommer er over for denne gang. Med masse regn sør i landet, og strålende sol nord, kan vi vel fastslå at sommerferien kan variere ut fra hvor du oppholder deg. For min del startet høsten opp med Arendalsuka i august, hvor Delta har frokostmøter og stands på 13. året. Frokostmøte under Arendalsuka Helsefagarbeiderforbundet arrangerte frokostmøte i samarbeid med fire andre yrkesorganisasjoner. I år hadde vi bestemt oss for å formidle gode og positive historier fra virkeligheten. Her løftet vi fram den gode nyheten om at helsefagarbeidere er på vei tilbake til sykehusene etter totalt fravær i flere tiår. Og appetitten på økt kompetanse er ikke til å ta feil av når vi ser søkerantallet til fagskolene. Vi fikk applaus, og ikke minst en avtale med en statssekretær som ville høre mer om blant annet Sykehuset Østfolds traineeprogram som vi hadde fortalt om under frokostmøtet. Traineeprogrammet ved Sykehuset Østfold Sykehuset Østfold har som første foretak i Helse Sør-Øst utarbeidet et eget traineeprogram for helsefagarbeidere. I år var 120 søkere på kun 10 plasser. Her lærer de alt fra å legge inn veneflon, ta ekg, henge opp og avslutte intravenøs behandling, og så videre. Tiltaket har vært populært, både hos helsefagarbeiderne og hos fagavdelingene i sykehuset. Ser de på oppgavedelingen på din arbeidsplass? Helsepersonellkommisjonen, med Professor Gunnar Bovim i spissen, utga en rapport i våres med tittelen «Tid for handling - Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste». Dette var god lesing for oss. Her belyses blant annet det store behovet for oppgavedeling mellom helsepersonell generelt, og spesielt mellom sykepleiere og helsefagarbeidere. I nær fremtid blir det flere eldre og færre pleiere på hver enkel pasient. Vi er derfor tvunget til å se på nye og smartere løsninger. Jeg vet at helsefagarbeidere kan løse mange flere oppgaver om vi blir sluppet til, og håper de også har startet prosess med oppgavedeling på din arbeidsplass! Ble vi ikke ferdige med denne debatten på 60- og 70-tallet? Nevnte Bovim er mye i vinden om dagen, også utenom det som står i helsepersonellkommisjonens rapport, og det er ikke alt jeg heier på. Det viser seg at kommisjonen også har diskutert unge funksjonshemmede. Bovim ber politikerne ta debatten om hvor omfattende omsorg unge skal få i eget hjem. «Det er en smertefull debatt, men den må tas», sier han til Altinget 16.august i år, og beveger seg dermed inn i menneskerettighetsspørsmål. Er det kommunen som skal bestemme hvor hver enkelt av oss skal bo? Mener Bovim at vi må levere fra oss våre funksjonshemmede barn til kommunale institusjoner for at barna skal få nødvendig hjelp? Dette er en debatt som jeg håpet vi ble ferdige med på 60- og 70-tallet. Kommer debatten igjen, så skal vi kaste oss inn i den. Vi vil ikke at barn skal måtte flytte fra sine foreldre for å få nødvendig helsehjelp, om det er mulig å gi denne helsehjelpen der barnet hører hjemme. Debattene om ressursmangel i helsetjenestene fortsetter Leder av helsepersonellkommisjonen ber politikerne ta debatten om hvor omfattende omsorg unge skal få i eget hjem. Skal barn måtte flytte fra sine foreldre igjen for å få nødvendig helsehjelp? Måtte det bli en god høst ! Leder av Helsefagarbeiderforbundet Jette Dyrnes Helsefagarbeideren 3-2023 7

8 Helsefagarbeideren 3-2023 Verdighet starter med menneskeverd - Vi forsøker å behandle beboerne med verdighet. Å kjenne livshistorien til den enkelte er vår viktigste nøkkel. Det handler om å finne hvert menneske der det er, sier Tonje Bueklev, hjelpepleier og pårørende. - Jeg er på sommerfest med far og vi går tur. Kan du sitte der to sekunder, far? Det er Tonje Bueklev som svarer på mobilen. Etterpå skal hun ha seinvakt på Bispegra omsorgssenter. Tidligere på dagen var hun på skoleavslutning for niende trinn sammen med sønnen. Da kom det en beskjed via sms om spontan fest på fars omsorgssenter. - Fant ut at jeg akkurat rakk festen før seinvakta, så jeg heiv meg på sykkelen. Sånn er det noen ganger, sier Bueklev og lar latteren trille. Hun jobber 60 prosent i pleie. I tillegg er hun i en prosjektgruppe i Kristiansand kommune, og Bueklev er en av to ressurspersoner innen demens på omsorgssenteret. Det betyr at hun noen uker jobber tilsvarende full stilling. - For meg er det en fin kombinasjon. Jeg liker å ha overskudd når jeg er på jobb. Samtidig som jeg ønsker å ha litt romslig med tid hjemme. Da føler jeg at det fungerer begge steder. Nå er barna store, så hvis ikke far hadde fått en demens diagnose, ville jeg kanskje økt stillingsprosenten i pleie. Men jeg vet hvor mye pårørende betyr. Å gi litt ekstra til far er mitt hjertebarn. Vi besøker ham hver dag og prøver å øke hans opplevelse av å beholde verdien sin som menneske. Bueklev vet at de har en tung brukergruppe på omsorgssenteret. Hun ser på kolleger at det er kjempetøft å være på jobb hver dag. Før Bueklev ble mor, hadde hun full stilling. I 30 år har hun arbeidet med eldre som har kognitiv svikt, i hjemmesykepleien, på geriatrisk avdeling på sykehus og på omsorgssentre. Kan mor trives her? - Vi forsøker å arbeide sånn at brukerne beholder verdigheten sin. Det er grunnleggende for meg at alle har lik verdi, uavhengig av alder og kognitive evner. Jeg tenker alltid: «Ville jeg trives med å bo her på avdelingen? Kunne mor mi trives her?» Det er målet mitt å kunne svare «ja». Når jeg har denne visjonen å jobbe mot, kjenner jeg at dette er en god plass å arbeide, trass i at alt ikke er hundre prosent bra. For ting skjer på en avdeling. Det kan være akutt, som et dødsfall. Eller noe tar plutselig lengre tid enn forutsett. I begge tilfeller mister Tonje mulighetene til å holde det hun kanskje har lovet andre brukere. Lars Øystein Ursin har doktorgrad i filosofi. Han arbeider som førsteamanuensis i etikk ved På Bispegra omsorgssenter har de anlagt flere små hagerom der brukerne kan være, både alene og flere sammen. TEKST: EVA KYLLAND | FOTO: EVA KYLLAND, INGRID URSIN OG ELISABETH TAUGLAND

Helsefagarbeideren 3-2023 9 Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim, blant annet ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie. Ursin er representant for etikk i Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag. Han har ekstra mye erfaring med temaet verdighet fra forskning på - og undervisning for helsepersonell. - Verdighet er et stort ord, som det er vanskelig å få grep på. Det begynner egentlig med at vi mennesker har en verdi, et menneskeverd, som ting og dyr ikke har. Den verdien bor i oss, vi kan ikke frasi oss den. Det er den som blir respektert, eller kommer til uttrykk, når vi sier at noe er verdig eller uverdig, forklarer han. - Hvis noe er verdig, så er det altså i tråd med den verdien, som vi tenker at vi har. Og hvis noe er uverdig, er vi ikke tro mot den verdien. Det blir en usannhet. Vi behandler ikke oss selv ut fra sånn vi egentlig vet at vi er. - Og hvem er vi? På en måte er vi hevet over alt rundt oss. Samtidig er vi ikke perfekte eller guddommelige, men sårbare vesener, som skal dø. Vi må være tro mot begge deler. Det er ikke noe uverdig i å bli syk og skrøpelig. Skille mellom ideal og forpliktelse Ursin mener følgende tanke er skummel: Det å ha dårlig helse er uverdig i seg selv. For da følger at det er noe ved oss som ikke er godt nok, eller ikke verdt nok. Da kan vi uten grunn komme til å skamme oss over mye, som er en del av vår natur. Det blir også en usannhet. Hvis vi ikke lever opp til idealene i dagens samfunn, og tenker at vi da lever uverdige liv, så er vi inne på enda et skummelt blindspor. Da begynner vi fort å tenke i retning av at det livet jeg lever nå, det burde ikke vært levd. Skal vi da legalisere dødshjelp? Det er Ursin som spør. - Der er ingen motsetning i seg selv mellom det å være skrøpelig og å føle verdighet. Vi er jo skrale vesener. Vi må prøve å skille mellom idealer og forpliktelser. Et ideal om en aktiv alderdom er noe annet enn en forpliktelse. Hvis vi ikke når opp til idealet, er det ikke uverdig, mener han. En eldre eller funksjonshemmet blir styrket i opplevelsen av egen verdighet når vedkommende opplever å bli sett og anerkjent, som individ og menneske, med den verdien han eller hun har. Og med sine forutsetninger. Men de sier ikke alt om hvem personen er. Nøkler i livshistorien Alle som flytter inn på et sykehjem, får hjelp til å skrive ned livshistorien sin. - Den er vårt viktigste arbeidsredskap for å klare å arbeide med personsentrert omsorg, og det er tett knyttet til hver enkelt beboers verdighet, sier Tonje Bueklev. - Mennesker med demens klarer ikke alltid å uttrykke med ord hva de ønsker. Ofte kan vi se det på kroppsspråket, i hvert fall hva de ikke vil. Et viktig spørsmål, som kommer inn i forhold til verdighet, er om den eldre skjønner hva vi spør om. Nøkler til for eksempel å få en beboer opp av senga om morgenen, på en verdig måte, kan finnes i en prat om sånt som står i «Min livshistorie»: Tidligere bosted, familie, hendelser i livet og kjente navn. - For å få til dette i forhold til den brukergruppa vi har, må vi anvende litt mer av de mellommenneskelige ressursene våre, forklarer Bueklev. For noen gir det å se velstelt ut en følelse av verdighet. Andre er mest opptatt av å få gå tur noen ganger i uka. Bueklev har erfart at det å beholde en ro i avdelingen er aller viktigst. Det trenger ikke skje så mye. De små tingene er vesentlige, som at en ansatt er nærværende. På Bispegra omsorgssenter har de anlagt små, trygge hagerom, der beboerne kan spasere litt, også alene. Kanskje vil de vanne blomstene. Eller nyte gode dufter. Verdighet er noe vi skaper sammen - I vår tid er vi veldig opptatte av selvbestemmelse og det å være - Verdighet i mitt liv handler om å utfolde meg, som her på hytta vår, sier Ursin og ler godt. - Uverdighet er mer ikke å bli anerkjent eller sett.

10 Helsefagarbeideren 3-2023 uavhengige. Hvis vi ikke får bestemt selv, og til en viss grad legger opp livet i individuelle preferanser, så tenker vi at vi ikke blir respektert eller verdsatt, og da er det uverdig, sier Lars Øystein Ursin, - men vi er også sosiale vesener. Det kan gi stor glede å bli tatt med på noe. Kanskje visste jeg ikke at jeg kunne velge det. Så får jeg føle på fellesskap. Filosofen spør om vi kanskje kan bli for opptatte av det personsentrerte. Ursin mener det kan tippe over så vi går glipp av mye i livet, som vi kan gjøre sammen med andre. I ytterste konsekvens kan det føre til tap av sosiale egenskaper. - Det er viktig å ta med en liten tanke om at det ikke er gitt en gang for alle, hva som er verdig og uverdig. Og det endrer seg over tid. Verdighet er på en måte noe gitt, samtidig er det noe vi skaper sammen, sier han. - Gjennom livet er vi også veldig avhengige av andre mennesker. Vi er bare sånn. Ikke noe av det er uverdig i seg selv. Å få hjelp ut fra en eksisterende avhengighet, som et medmenneske, kan styrke opplevelsen av verdighet. Ursin understreker at ønsket om å bruke evnene og anleggene våre fullt ut er en del av menneskets natur. Hvis det blir lagt hindringer i veien for at vi kan bli de beste utgavene av oss selv, så kan det føles uverdig. Vi må forsøke ikke å tenke på det ideelle eller perfekte, men realisere oss selv ut fra den situasjonen vi faktisk er i. System som legger opp til uverdighet Som hjelpepleier på omsorgssenter er Tonje Bueklev stadig i en tidsklemme. - Jeg har ikke lyst til å snakke så mye om at vi har dårlig tid, for det går igjen i samtaler om eldreomsorgen, sier hun. Filosofen griper ordet: - Hvis for eksempel en urinpose sprekker, så er ikke det uverdig i seg selv. Det kommer an på hvorfor uhellet inntreffer og om alle respekterer hverandres menneske- Sykepleier Omar Abdalle har arbeidet her i fire år. Denne dagen er han den kollegaen Tonje Bueklev kan støtte seg til. Det betyr uendelig mye at flere med erfaring er på jobb samtidig. - Hver beboers livshistorie er de ansattes viktigste arbeidsredskap for å klare å arbeide med personsentrert omsorg, sier Bueklev. «Det er grunnleggende for meg at alle har lik verdi, uavhengig av alder og kognitive evner. Jeg tenker alltid: «Ville jeg trives med å bo her på avdelingen?»

Helsefagarbeideren 3-2023 11 verd. Vi kan ikke ha et kriterium om at alt skal være perfekt til enhver tid. Men hvis noe som er uønsket og ubehagelig skjer, for eksempel på grunn av hvordan vi har lagt opp eldreomsorgen, så blir jo det uverdig. Det kan handle om at ansatte ikke har nok tid, til at stellet kan skje på en verdig måte. - Ofte er det like ille å føle at vi behandler andre uverdig, eller å føle at andre blir satt i en uverdig situasjon. Det er noe særlig ansatte innen helse og omsorg føler på. Jobbene de gjør har ikke de rammene som skal til for at de hele tiden kan gi en verdig omsorg. Sannsynligheten blir da stor for at uhell kommer til å skje. Alle vil det gode, men systemet legger opp til uverdighet. Ursin forklarer at hvis hensikten med eldreomsorg er reint bedriftsøkonomisk, bare å få menneskene gjennom livsfasen, så føler vi at det er en usannhet i det. Da behandler vi mennesker som dyr. Grunnlaget for uverdighet er til stede. Vi ser ikke menneskeverdet. Den enkelte blir ikke sett og anerkjent som det individet han eller hun er. Oppmuntrende ord er gull På institusjoner har de ansatte makt over beboerne. - For å oppleve verdighet må vi bli snakket «med», ikke «om», sier Ursin, - og vi ønsker å bli regnet for å være et menneske, altså noe mer enn en diagnose eller et sykdomstilfelle, som skal fikses. Hvis en beboer føler at de ansatte bruker et slags maktspråk, kan noe skjære seg i kontakten. Vi lærer å si «et menneske med demens». I det ligger et forsøk på å opprettholde respekt og verdighet. For erfarne Tonje Bueklev er dette godt innarbeidet. - Jeg oppfatter at kognitivt friske eldre ser på alderdommen som en prosess. Når de taper funksjoner, aksepterer de det. Jeg er imponert over dem. Selvfølgelig er mange opptatte av hvordan de kan få en verdig alderdom og at vi som helsepersonell skal være med og trygge dem på det. Da trengs stabilt og engasjert personell, som er faglig dyktige og i stand til å nå inn til brukerne. Når Bueklevs mor, etter å ha besøkt ektemannen på omsorgssenteret, sier «det har vært så fin en dag», handler det ofte om oppmuntrende ord, som ansatte har uttalt. Datteren vet så alt for godt at helsepersonell har denne makten. Selv forsøker hun å fokusere på det som er bra. Det handler også om hva hun skriver i rapporten. Når noen har ligget lenge om natta og har vært uheldige med avføringen, er Bueklev opptatt av å beklage. Uhellene er aldri brukernes feil. Det er gjerne et system som ikke fungerer, noe som fører til krevende situasjoner for de ansatte. For Bueklev betyr det uendelig mye at flere med mye erfaring er på jobb samtidig, sånn at de kan støtte seg til hverandre. De som er nye i yrket, forsøker hun å lære gode holdninger. - Du kan si til beboeren: «Tenk hvor mye du gjorde før i tiden. Som husmor skiftet du på senger. Nå er det min tur, dette går fint.» Ikke vis med uttrykket i ansiktet at hendelsen er en belastning for deg. Uhellet må ikke få beboeren til å miste enda mer verdighet. Hva er viktig for deg? Noen dager senere sendte Tonje Bueklev en sms, vedlagt et bilde av henne og far som spaserer på et fortau i Kristiansand: «Hei! I går kveld, da jeg var på kveldstur med min far, ble vi foto- grafert, uten at jeg visste det. Hun som tok bildet, sa etterpå at vi var så fine. Hun ble varm om hjertet av å se omsorgen og kjærligheten. Det er akkurat dette jeg mener verdighet dreier seg om. Hva er viktig for deg? Vi må finne beboeren der han eller hun er. Å ha trim på ukeplanen hjelper ikke for den som ikke mestrer å delta. Da kan en tur ut i frisk luft, uten for mye samhandling, være det beste. Min far elsker det.» ­ - Min far elsker å gå tur, sier Tonje Bueklev, - å gi ham litt ekstra er mitt hjertebarn. Foto: Elite Foto «Alle som flytter inn på et sykehjem, får hjelp til å skrive ned livs- historien sin»

12 Helsefagarbeideren 3-2023 Hva styrker deres opplevelse av verdighet? De har erfaring med å få hjelp fra hjemmesykepleien. Hva styrker deres opplevelse av verdighet? Edith, Liv og Aud ønsker å inspirere. Da mannen min døde for to år siden, etter 70 års ekteskap, ble jeg alene for første gang i mitt liv. I grunnen var det da jeg oppdaget, at jeg synes det er veldig godt. En må få lov til å rense ut lite grann. Edith vokste opp på et småbruk på Toten som eldst blant åtte søsken. De største måtte hjelpe til. Ni år gammel begynte hun å stelle minstebarnet, som var baby. Far døde da Edith var 13 år. - Alt arbeidet i barndommen har nok preget meg. To år senere flyttet hun hjemme- fra til sin første jobb, som gikk ut på å passe fire barn. Etter et par år der trengte en tante og onkel hjelp i butikken sin i Oslo. De hentet Edith som ble ekspeditrise i undertøy. Hele yrkeslivet var hun i konfeksjonsbransjen. Hun trivdes, men var alltid omgitt av masse mennesker, og det ble Edith etter hvert lei av. 19 år gammel giftet hun seg. I stedet for å få egne barn lånte Edith iblant andres. Da ekteparet ble pensjonister, flyttet de til Birkeland i Agder. Ediths mann utviklet demens, uten at en diagnose ble stilt. Så hun opplevde i mange år at han endret seg, hennes oppgaver som omsorgsperson økte på, men hun forstod ikke hvorfor. Diabetes førte også til utfordringer med mannens helse. Edith tok vare på ham hjemme inntil legen sa stopp. På sykehjemmet var det regelmessig mat og stell som styrket mannens opplevelse av verdighet. - Det satte han stor pris på, understreker Edith. Må først lære norsk Hun har noe redusert hørsel og bruker høreapparat. - For meg er det veldig viktig at jeg kan snakke med, og forstå, de som kommer hit fra hjemmesykepleien. Særlig om sommeren arbeider det mange elever her, som ikke snakker norsk. Det er vanskelig for meg. Da må jeg spørre om og om igjen, sier Edith med sliten stemme, - så pleier jeg å ringe og be en annen person om å hjelpe meg. Og da kommer det en som kan oversette det jeg ikke forstod. Søstrene til Edith, som bor i Oslo, forteller om tilsvarende problem. Det kommer ansatte som snakker masse, men de gamle forstår ikke noe. - Det synes jeg er nedverdigende, altså, sier Edith. - Men det er ikke lett for de som skal hjelpe oss heller. Jeg håper ledelsen vil forstå at alle først må lære norsk. Voksne hjelpere med nok tid Da mannen døde, gikk Edith ned åtte kilo på kort tid. - Siden har hjemmesykepleien sørget for å veie meg jevnlig. De passer på at jeg ikke slanker meg, sier Edith og ler. To ganger i uka kjøper hun middag av kommunen. - Hjemmesykepleien henter medisinene mine på apoteket. De ansatte er enestående, jeg hadde også mye glede av dem mens mannen min bodde hjemme. Da lærte jeg mye om å våge å be om hjelp. Edith trives best og har det godt når de som kommer for å hjelpe, er voksne mennesker. - La oss si at de har fylt 40 år. Så betyr det mye for meg at de har tid til å sitte ned og høre det jeg gjerne vil ha svar på. Det har de ikke alltid. - I fjor sommer var jeg så syk at jeg bodde ni dager på sykehjemmet. De ga meg mat, som jeg spiste alene. Hvis jeg ringte på, kunne jeg få hjelp på badet. Ellers så jeg ingen. Det var synd, for når vi er syke, trenger vi av og til at noen ser til oss. Det blir stille. Så forklarer Edith: - De hadde ikke tid, det var mangel på folk. Jeg er imponert over hva de orker. Reint i seng og hus Sånt oppfatter Edith, og hun forstår mye. Så hun er også kritisk til at de som er utdannet innen helsefag, uten å ønske det selv må gjøre reint hos folk. Selv kan Edith få hjelp til reingjøring av huset en gang i måneden. - Jeg synes det er uverdig for dem og mener de blir utnyttet til det skammelige. Jeg har følt det vondt de gangene jeg har tatt imot den slags praktisk hjelp fra disse jentene. Nå begrenser det seg til at hjemmesykepleien skifter på Ediths seng annenhver uke. - Det handler om å føre videre rutiner, som jeg er vant til fra før. At jeg ikke trenger å ligge i ei seng som er skitten, har å gjøre med å opprettholde verdighet. Men Edith trenger mer hjelp i huset og for henne har løsningen blitt å betale for privat hjelp. Ei dame støvsuger og vasker gulvene. EDITH LARSEN (91): - Det gir meg verdighet når andre skjønner og respekterer, at jeg må ha tid alene. De ansatte i hjemmesykepleien er flinke til det. Jeg bor nær kontoret deres og ringer dem når jeg trenger hjelp. Stort sett klarer jeg meg selv, forteller Edith Larsen. ­

Helsefagarbeideren 3-2023 13 Nå er det min tur Da legen spurte hvordan det gikk for Edith å bo alene, etter at ektemannen var død, svarte hun: - Jeg koser meg i hjel. Det har blitt hennes tur til å gjøre akkurat det hun har lyst til i øyeblikket. I sitt eget selskap. Det kan være å se på en TV-serie, lese i aviser og tidsskrift, eller ta seg en dupp. Når hun blir med slektninger ut, er det fint å få en avveksling, og Edith tar med seg hjem igjen nok inntrykk til mange dager. - Bare en av oss søsknene fikk litt utdannelse. Mor hadde heller ikke det. Men da hun ble alene, så var det om å gjøre for henne å få lest flest mulig aviser og bøker. Det har jeg nok arvet. Lese er det jeg gjør mest. Hjernen min er alltid opptatt med noe. Jeg har ikke evne til å kjede meg. Så i denne livsfasen har jeg det storveis. - Da mannen min døde for to år siden, ble jeg alene for første gang i mitt liv. I grunnen var det da jeg oppdaget, at jeg synes det er veldig godt, sier Edith Larsen.

14 Helsefagarbeideren 3-2023 LIV OLSEN (80): - De som hjelper meg, pleier spørre om det er noe mer de kan gjøre. Og da lytter de virkelig. Det styrker min opplevelse av verdighet, sier Liv. Hun er fersk i rollen som mottaker av hjelp i egen omsorgsbolig på Strømmehaven i Kristiansand. Liv fikk hjerneblødning og flyttet inn her like før påske. Men stedet kjenner hun ut og inn, for Liv har jobbet her i omtrent 20 år, i hjemmesykepleien. Omsorgsboligene åpnet i 1995, og da begynte Juana Raquel Iversen i praksis som helsefagarbeider. Hun lærte mye av Liv. - Jeg synes det er veldig koselig at du er her, sier Liv. - Og jeg ble så overrasket da du kom. Liv! På en måte ble jeg glad. Det er veldig spesielt å treffe hverandre igjen på denne måten, svarer Juana Raquel. Liv ble lam i venstre side, men har fått førlighet tilbake i armen. - Jeg trenger i grunnen hjelp til det meste, sier hun, - for å styrke beina prøver jeg å reise meg opp og sette meg igjen. Men jeg er avhengig av hjelp fra ansatte når jeg trener, for jeg havner lett på gulvet. - I dag skal jeg hjelpe deg med treningen etter middag, sier Juana Raquel, som så veldig gjerne skulle hatt mer tid til å passe på sin gamle kollega under øvelsene. Det Liv håper mest på, er å klare mer og mer selv. Hvis hun ble mindre avhengig av hjelp fra andre, ville trivselen hennes øke. I Strømmehaven finnes også sykehjem og bokollektiv for personer med en demens diagnose. Rundt omkring på fellesarealene er der blomsterbed og små parkanlegg. Dyktige gartnere i Kristiansand Parkvesen har tatt over ansvaret for disse grønne lungene. For noen uker siden fikk Liv ny rullestol, som hun kan trille ut med alene - til blomster, sol, matbutikk og flere mennesker. - I denne stolen føler jeg meg tryggere. Den er veldig viktig for verdigheten min. Her inne på Strømmehaven kan jeg samtidig få hjelp når som helst, sier Liv. Fordi de ansatte har det travelt, gruer hun seg til å ringe på alarmen og drøyer det så lenge som mulig. Samtidig opplever hun at de ansatte alltid er blide, hyggelige og hensynsfulle. Liv møter like mye respekt nå som da hun var frisk. Sammen med Juana Raquel får hun seg også en god latter. - Vi kan ikke gå rundt med sure ansikter, mener Liv. Liv Olsen og Juana Raquel Iversen snakker ofte om da de to arbeidet sammen. Humor og latter hører med. ­

Helsefagarbeideren 3-2023 15 I høst er det seks år siden Aud falt og brakk venstre arm like nedenfor skulderen. Det skjedde mens hun småløp fra danskebåten i Kristiansand, med sekk på ryggen og poser i hendene. Det var reine dumskapen å prøve å rekke den bussen, mener Aud i ettertid. Den livsglade, sosialt bevisste oldemoren fikk i månedene som fulgte oppleve å ta imot hjelp fra Birkenes kommune. En sykepleier kom hjem til henne første dagen. Aud følte at hun ble sett og hørt. - Sykepleieren var dyktig og nøyaktig. Hun laget en struktur, som hjemmesykepleien fulgte opp. Jeg fikk besøk av dem morgen og kveld. En opplevelse husker Aud ekstra godt. - Ei som hadde lang fartstid i yrket, la merke til klesvasken min. Hun spurte: «Er dette tøyet tørt? Skal jeg legge det sammen for deg?» Det gjorde meg godt at hun så behovet mitt. Den jobben kunne jeg ikke klart selv. Husker jeg ble veldig glad. Aud følte at alle hjalp henne med det hun trengte, samtidig som de var blide, vennlige og omsorgsfulle. Selv er hun utpreget glad i mennesker. Noen av hjelperne dro hun kjensel på, kanskje via foreldrene. Ei holdt på å skrive master. Aud fikk små, gode samtaler mens de utførte arbeidet. - Bruddet i armen var smertefullt. Jeg kunne oppleve det å få hjelp så positivt, fordi jeg fikk nok medisiner og ellers er frisk. - Da jeg skulle begynne å bruke armen igjen, øvde jeg på å nå opp til hyllene i overskapene på kjøkkenet. Da ble fysioterapeuten imponert og sa at jeg kunne greie treningen selv. Mottoet mitt er: «Så lenge jeg kan, må jeg gjøre noe.» ­ AUD VOLLAN (92): - Mottoet mitt er: «Så lenge jeg kan, må jeg gjøre noe.» Aud Vollan har kjøpt støvsuger med batteri, altså uten ledning og dermed trygg å trene med. - Jeg støvsuger gjerne litt hver eneste dag, forteller hun. ­

NORSK NETTBUT IKK Ergonomiske verktøy for å tilberede mat og spise og drikke. Se utvalget! ACTIVE DRYER V3 Kropptørker med bevegelsessensor Brukere får en verdig løsning og blir selvhjulpne i en privat situasjon. Frigjør tid for pleiepersonell og pårørende. Hms.nr. 301352 ACTIVE UP er et nytt innovativt hjelpemiddel med lav egenvekt som er svært lett å ta med seg. Hms. nr. 298502. HJELPEMIDLER DU KAN SØKE OM GJENNOM NAV Se utvalget av praktiske gripetenger! Flere ulike lengder og modeller. Enklere og kle på og av! Se flere ulike støttestrømpepåtrekkere og medi Butler Off. Norsk nettbutikk for hjelpemidler som gir økt trygghet, selvstendighet og aktivitet i hverdagen!

Helsefagarbeideren 3-2023 17 Stadig flere tegner fremtidsfullmakter, men mange er for sent ute En fremtidsfullmakt regulerer hvordan dine interesser skal ivaretas om demens eller annen alvorlig sykdom fører til at du trenger hjelp. Med en slik avtale på plass, kan det bli enklere for pårørende å bistå. Fullmakten må inngås mens personen fremdeles er samtykkekompetent. Ordningen ble innført i 2013, som en del av vergemålsreformen. Antallet har mer enn fordoblet seg på landsbasis de siste tre årene. Om det ikke finnes en fremtidsfullmakt å vise til, må Statsforvalteren oppnevne verge. Flere banker anbefaler kunder å inngå fremtidsfullmakt. Foto: Rido/stock.adobe.com

18 Helsefagarbeideren 3-2023 En fremtidsfullmakt må tegnes på forhånd, før behovet inntreffer, og vil gjelde fram til du dør. Avtalen er særlig aktuell for personer som forvalter verdier hvor det er krav om signatur for å ta beslutninger på vegne av deg. En godt gjennomarbeidet fremtidsfullmakt kan også være nyttig for oppgjør ved plutselig død, forklarer advokaten. Uten fremtidsfullmakt avgjøres slike spørsmål gjennom vergemål. Da er det Statsforvalteren som bestemmer omfanget av hjelpebehovet og som oppnevner en verge. Når bolig skal selges, eller store gaver gis bort, må det skje i henhold til retningslinjer vergemålsloven. Olsen blir ofte invitert til pårørendeskoler for å snakke om temaet. Der treffer hun barn av personer med demens som innser at det er for sent for forelderen å inngå en fremtidsfullmakt. I stedet kan de finne ut at det er de selv som trenger en slik avtale - Ved det tidspunktet du får verdier å forvalte, er det interessant å stoppe opp og undersøke om du kan trenge en fremtidsfullmakt. Det er ikke når man får en sinnslidelse eller er trett av dage. Godkjennes av Statsforvalteren En fremtidsfullmakt kan inngås uten juridisk hjelp. Det finnes maler på internett som kan brukes som et utgangspunkt. Så blir det opp til deg å avgjøre hva som skal omfattes av avtalen. Det kan være mange forhold å ta stilling til. Dessuten må kravene kunne godkjennes av Statsforvalteren. Mange som tar kontakt med Olsens advokatkontor, har funnet ut at valg av maler og utforming av fremtidsfullmakt ikke var så enkelt. Noe som kan komplisere, er spørsmål knyttet til uskiftet bo. Det kan være at en ektefelle er død og at man sitter i uskiftet bo, eller en slik situasjon kan oppstå i fremtiden. GPS og medisiner Olsen anbefaler sine klienter å inkludere noe om betingelser rundt bruk av GPS-sporing og elektroniske sikkerhetstiltak. - En fremtidsfullmakt må tegnes mens du har full forståelse for konsekvensene av fullmakten for deg i fremtiden Advokat Solveig Brorson Olsen er ofte i kontakt med demenskoordinatorer i kommuner, pårørendeskoler og pensjonistforeninger, og merker at interessen for fremtidsfullmakter er økende, men mange er for sent ute. TEKST: ANN BEATE GRASDALEN ! ! Når advokaten bistår klienter med å sette opp en fremtidsfullmakt, innledes den med informasjon om personen og under hvilke betingelser avtalen trer ikke kraft. Videre bør livsarvinger listes opp. Deretter setter hun opp en del om helse, og en om økonomi. Advokat Solveig Brorson Olsen blir kontaktet av mange som lurer på om de trenger fremtidsfullmakt, eller om deres interesser vil bli godt nok ivaretatt med en verge.

Helsefagarbeideren 3-2023 19 Gjennom å godkjenne bruk av GPS i en fremtidsfullmakt, trenger fullmektigen ikke gå veien om kommunelegen og be om at det fattes tvangsvedtak. På samme måte kan fremtidsfullmakten gi samtykke til at det kan brukes tvang hvis du nekter å ta livsnødvendige medisiner. Men vær nøye med formuleringen, slik at man ikke gir sin godkjennelse til alle slags medisiner, oppfordrer Olsen. Mange lurer på om de bør ha med noe om livsforlengende helsehjelp i fremtidsfullmakten. Det er ikke nødvendig i Norge. I og med at helsepersonell vil stille det spørsmålet til de pårørende, om det skulle bli aktuelt. Derimot oppfordrer Olsen til å ta det opp med familien, slik at pårørende får vite hvilken innstilling man har til livsforlengende helsehjelp. Hvem eier? I den delen av fremtidsfullmakten som omhandler økonomi, nevnes verdigjenstander, eiendommer og disposisjonsfullmakt i bank og finansielle institusjoner. - Mange tenker ikke på at de bare har fullmakt til å gi bort det de selv eier, sier Olsen. Selv om man som ektefeller har betraktet mye som felles, slik som biler, bankkontoer, forsikringer og andre kundeforhold. Så er det ofte slik at en av partene rent formelt står oppført som eier. - Når ektefeller sier at de har felles konto. Da sier jeg, nei. En av dere eier kontoen. Og den som eier, kan gi ektefellen en disposisjonsfullmakt på sin konto. Men på det tidspunktet du ikke kan ivareta dine egne interesser, så kan kontoer uten disposisjonsfull- makt bli stengt for den som ikke er eier. Også salg av hus og hytte kan det være aktuelt å si noe om. Kanskje at den faste boligen ikke skal selges før man har fått varig bosted på en institusjon, eller at fritidseiendom ikke skal selges før man selv, av medisinske årsaker, ikke lenger kan bruke den. - Dersom boligen eller annen eiendom skal overføres til arvinger, er det å regne som forskudd på arv hvis det ikke gjennomføres ordinært kjøp. Da må man forholde seg til arvelovgivningen og tinglysningslovens regler om selvkontrahering, sier Olsen. Det vil si at fullmektigen må fullmakt til å overføre eiendom fra fullmaktsgiver til seg selv. - Uten en slik regulering i fremtidsfullmakten nekter Kartverket tinglysning av et skjøte. Vær konkret Mange som oppsøker Olsen, trenger bistand på dette med forskudd på arv. Foto: Halfpoint/stock.adobe.com Fullmektig og fullmaktsgiver I fremtidsfullmakten utpekes en eller flere til å gjøre oppgaver på vegne av deg. En slik person kalles en fullmektig, og du er fullmaktsgiver. Mange lurer på om ektefelle eller samboer kan være fullmektig, det kan de, sier Olsen, men da anbefales det at du har alternativer, såkalte sekundærfullmektiger. Det kan være aktuelt hvis ektefelle dør før deg, eller vedkommende av medisinske årsaker ikke kan skjøtte oppgavene. Ofte velges egne barn som sekundærfullmektig, og da dukker et spørsmål gjerne opp: om alle barna må være fullmektiger i fellesskap? - Nei, bare hvis du ønsker det slik, bruker Olsen å svare. - Det er ikke slik at du favoriserer et av barna ved å la en av dem være fullmektig alene, sier hun. Det kan være upraktisk å ha en ordning der alle barna må signere i fellesskap, særlig med lange geografiske avstander. Et alternativ er å bestemme at i noen avgjørelser ønsker du at det skal være konsensus og at alle skal signere. For eksempel i beslutninger knyttet til hus, hytte, båt, bil, og ved konkrete verdisaker, bilder og lignende - Dette kan man ta med for å unngå at noen skal føle det urettferdig at en skal stå som fullmektig, sier Olsen - Hvis du ikke har barn kan, kan du spørre om andre du har tiltro til kan påta seg oppgaven, for eksempel nevøer eller nieser. Olsen anbefaler å velge noen som er praktisk anlagt. Du bør også tenke gjennom om fullmektigen skal få kompensasjon for jobben. Hva som er riktig å gjøre her, vil variere. Noen fullmektiger får store oppgaver, andre veldig lite. - Hva skal fullmektig ta vare på? Først og fremst at du får nødvendig helsehjelp og de tjenester og tiltak som er viktig for at du kan leve et godt liv, sier Olsen. Det vil si arbeid med å søke offentlige tjenester og tiltak, samt klage på eventuelle vedtak om avslag på bistand. Det kan også innebære at fullmektigen får fullmakt til å kjøpe private tjenester og tiltak, om du har økonomi til det.

20 Helsefagarbeideren 3-2023 Hun ber folk passe på at de ikke gir bort for mye på forskudd. For noen kan det være riktig å skrive noe om dette i fremtidsfullmakten. Ikke alle er klar over at de ikke får dekket klær, hårklipp og fotpleier av kommunen når de er på sykehjem. Det er mulig å gå detaljert til verks om sine ønskemål. Olsen kjenner til en som har i sin fullmakt at fullmektig skal møte opp med en blomsterkvast og en halvliter vin hver uke. En annen ønsker å delta på konsert en gang i året. Generelt anbefaler Olsen å gjøre fullmaktene konkrete. Både for å speile hva som er viktig, og sørge for at fullmektig har ryggen fri til å oppfylle ønskene. Vitner skriver under To vitner trengs til å skrive under på at du har evne til å forstå avtalens betydning. Kanskje du tilkaller en nabo. Men kan vedkommende gå god for at du er samtykkekompetent? Etter hva Olsen erfarer, er mange vitner ikke klar over hva de skriver under på. Olsen blir ofte spurt om å være vitne. Om hun er i tvil om samtykkekompetansen, for eksempel om personen har startet en utredning for demens, så ber hun om at spørsmålet vurderes av en medisinsk sakkyndig. Stadsfestelse Om du kommer i en tilstand hvor du ikke lenger er samtykkekompetent, først da kan fullmektigen søke Statsforvalteren om at avtalen skal tre i kraft. Sammen med fremtidsfullmakten sendes en legeerklæring om at de medisinske vilkårene i avtalen er oppfylt, og en bekreftelse på at fullmaktsgiver er informert om at fullmakten sendes til Statsforvalteren. Også arvinger skal signere på at de er gjort kjent med innholdet. Når vilkårene er vurdert som gyldige, settes fremtidsfullmakten i kraft og fullmektigen får attest fra Statsforvalteren. ­ HVA ER FORSKJELLEN PÅ VERGEMÅL OG FREMTIDSFULLMAKT? Ved opprettelse av vergemål vil Statsforvalteren gi en tredjeperson fullmakt til å opptre på vegne av deg. Statsforvalteren vil da avgjøre omfanget av vergemålet og på hvilke områder vergen kan hjelpe. Vergen må ha Statsforvalterens forhåndsgodkjenning for å kunne selge bolig, gi større gaver og gjennomføre andre større disposisjoner på vegne av vergehaver. Vergemålet må da følge vergemålslovens oppsett når det gjelder blant annet forskudd på arv. I tillegg skal Statsforvalteren føre tilsyn med at vergen tar hånd om vergehaver i samsvar med regelverket, blant annet gjennom å innhente årlig vergeregnskap. Ved fremtidsfullmakt bestemmer fullmaktsgiver selv hvilke områder fullmakten skal omfatte. Den gir dermed mulighet til å styre hvordan du skal tas hånd om når du ikke lenger er i stand til å ta vare på seg selv, samt hvem som skal ha denne fullmakten. En fullmektig må ha fylt 18 år og ikke selv ha verge. Det anbefales å peke ut flere enn en fullmektig. Det kan være ektefelle, samboer, barn, søsken, barnebarn, venn, regnskapsfører eller advokat. Kilde: Statsforvalteren.no I 2022 ble 2489 avtaler sendt inn til Statsforvalteren. Kilde: NRK ØNSKER DU Å VITE MER OM FREMTIDSFULLMAKT? • Nettstedet Statsforvalteren.no har mye informasjon om formalitetene. • M ange lokale frivillighetssentraler og pensjonistforeninger holder foredrag om temaet. • Du finner maler å laste ned på nettet • F lere advokatkontor tilbyr fastpris for juridisk kvalitetskontroll av avtalen Foto: Day Of Victory Stu/stock.adobe.com

Undervurder aldri verdien av et øyeblikk av uavhengighet For beboere i langtidspleie betyr det mye å holde på en følelse av uavhengighet. Verdighet er uvurderlig. Og ikke bare for beboerne – for familiene deres også. Faktisk er 81% av beboernes familier enige i at uavhengige toalettbesøk bevarer slektningens verdighet.1 Tork-løsninger er sertifisert som enkle å bruke2 og har et bredt spekter av plasseringsalternativer, for forbedret tilgjengelighet og beboer-uavhengighet. De støtter beboere som har begrenset styrke og synes det er vanskelig å betjene dispensere som krever å rive av lag eller dra ut et ark. Dette gir beboerne den hygienen de trenger, samtidig som det gir uvurderlige øyeblikk av uavhengighet gjennom dagen. Tork hygieneløsninger. For førsteklasses langsiktig omsorg. Finn ut mer på www.tork.no/langtidspleie Bedre hygiene for bedre langtidspleie 1 Tork Long Term care cleaner, care giver and resident family research study, 2022 2 Certified by the Swedish Rheumatism Association (SRA)

22 Helsefagarbeideren 3-2023 I dag vet vi lite om omfanget. Temaet er nesten ikke forsket på, forteller Emilie Smith-Meyer Kildal, ved K.G. Jebsen senter for utviklingsforstyrrelser på Universitetet i Oslo. Men sykehusinnleggelser forteller om tilstander som enkelt kunne ha vært behandlet om de hadde vært oppdaget tidligere. Eksemplene er mange: urinveisinfeksjoner, trykksår, mage-tarminfeksjoner, tannråte og forstoppelse. Spesielt en historie gjorde sterkt inntrykk på Kildal. - Emma kom inn på sykehuset. Hun hadde ikke noe uttrykk, kunne så vidt bevege øynene, men de som jobbet med henne tenkte likevel at noe var galt. Hvordan kan dere vite det? Jo, fordi hun er gjennomsvett, sa de. - Da har hun ekstremt vondt, og har hatt det lenge. Det bør være mulig å oppdage smerte før det går så langt. Trenger måleverktøy Smerte er komplekst. Opplevelsen er subjektiv. For de som kan kommunisere, benyttes derfor vanligvis et selvrapporteringsskjema. Når det ikke er mulig, så må smerten leses direkte fra kroppen. Da er pulsen et godt verktøy. Man kan bruke eksisterende teknologi, den samme som mosjonister bruker, en klokke og et bånd rundt brystet. - Å måle puls er som å ha et vindu inn i sentralnervesystemet, sier Kildal. Det er ikke-invasivt, og det brukes allerede i smertebehandling av nyfødte. På sikt håper Kildal og hennes kolleger ved Universitetet i Oslo å gjøre tilgjengelig et verktøy som kan benyttes i tjenester for personer med begrenset språk, gjennom å koble en pulsmåler opp til et eget program på et nettbrett eller telefon. Målgruppen er de som ikke kan si au og trekke seg unna, som ikke har kontroll over kroppen, eller som har reaksjoner andre ikke forstår. - For eksempel kan det være personer med samtidig autisme og utviklingshemming, som kan le eller selvskade når de opplever smerte, heller enn å fortelle om det, sier Kildal. Et dataprogram kan gjøre det enklere å tolke hva pulsen forteller. Det er dette forskningen fra Kildal og hennes kolleger skall bidra til å utvikle. Når øker pulsen? De har holdt på siden 2016. Først ville de finne ut av om pulsmålere kan bidra til å oppdage smerte som ellers ikke ville ha blitt oppdaget. Det ble testet ut av rundt 20 deltakere og 30 vernepleierstudenter i et pilotprosjekt. Studentene fulgte med deltakerne gjennom hele dager og noterte ned situasjoner som oppsto. I ettertid ble situasjonene satt sammen med deltakerens puls. I det neste studiet som pågår nå, gir pulsklokka fra seg lyd, og pleierne svarer på hva slags situasjon de befinner seg i på et nettbrett. Slik kan pleierne se i hvilke sammenhenger pulsen øker, og det hender at de blir overrasket. I starten kan avlesingene være vanskelige å forstå. De er unike for hver enkelt person. Etter Uten lyder, mimikk eller uttrykk, hvordan oppfatte at noe er galt? Personer med utviklingshemming blir sjeldnere diagnostisert med smertefulle tilstander, som hodepine, ryggsmerter og magesmerter. Dessuten kan skader som er usynlige for det blotte øyet, gå uoppdaget. TEKST: ANN BEATE GRASDALEN

Helsefagarbeideren 3-2023 23 hvert framtrer mønstre som kan tolkes, og det har vist seg at pulsmåleren gjorde det mulig å oppdage situasjoner der tjenesteyterne ikke tidligere hadde oppfattet smerte. Omvendt hendte det også at smerte ble avkreftet fra situasjoner de mistenkte kunne gjøre vondt. Ble bedre kjent Målingene har så langt vist seg å gi nyttig informasjon. Ikke bare om smerte, også om hva som gjør noen glad. Gjennom å avlese puls- rate og kvaliteten på hjerteslagene over lengre tid, og vurdere dette i sammenheng med situasjonen, blir reaksjonene meningsfulle. De ansatte blir rett og slett bedre kjent med personen. For eksempel: Vi lurer på om han liker å kjøre bil. Pulsen øker, og ut fra sammenhengen er det mulig å forstå at, ja, bilkjøring, det liker han veldig godt. Derfor bør han tas med på tur oftere. Pleierne har oppdaget at teknologien kan benyttes til teste ut antagelser om ulike situasjoner som oppstår. Som i forkant av et epilepsianfall. Bruker hun da å bli stresset? Ja, det kunne pulsen fortelle, gjennom å gå tilbake å analysere hva som skjedde like før. Siden kunne de undersøke hvilke tiltak som kan få pulsen ned igjen. Kildal trekker fram flere eksempler på hvordan tjenestetilbudet kan bli bedre av å kunne avlese pulsen. En person fikk pulsøkning når høyre arm ble strukket ut. Det viste seg å være tegn på smerte i den armen. En annen hylte under fysioterapi. Behandleren antok at det kunne være smerte, men måleren viste ingen pulsøkning. Etter det var ikke terapeuten like redd for å gjøre deltakeren vondt. En tredje person brukte å rive seg i håret under forflytning. Pulsen økte, men ikke bare under selve forflytningen, oppdaget de ansatte. Den økte også ved synet av skoene som ble brukt sammen med ståstativet. Da forsto de at «Personer med alvorlig utviklingshemming, alvorlig demens og hjerneskader, får ofte ikke formidlet at de opplever smerte. Vi trenger et verktøy som gjør det mulig for disse menneskene å formidle hvordan de har det» EMILIE SMITH-MEYER KILDAL Foto: pixardi/stock.adobe.com

24 Helsefagarbeideren 3-2023 han forberedte seg på å bli forflyttet og kanskje var redd. For å redusere frykten for å falle, ble det besluttet at de alltid skulle være to som passet på å holde godt fast under forflytning. Da ble det mindre utagering, og lavere puls. Så «jeg-et» - Vi fikk generelt positiv respons, sier Kildal om de to forsøkene. Tjenesteyterne synes at pulsmåling er nyttig å bruke. På forhånd hadde forskerne vært redde for at det tekniske utstyret kanskje kunne komme i veien for kontakten. I stedet viste det seg at teknologien bidro til det motsatte. - Det gjør noe med relasjonen, at når det skjer noe inni en selv, så kommer en lyd. For personen hører lyden, og de ser at pleieren ser på for å forsøke å forstå. Slik kan pulsmåleren bli en kilde til mer kontakt med omverden. - Når du jobber med noen som gir så minimalt med uttrykk, så kan det bli vanskelig å se «jeg-et», men det kommer tydeligere fram når personen reagerer gjennom en pulsmåler, sier Kildal Fire situasjoner Særlig fire situasjoner utmerket seg der pulsen ofte gikk opp hos mange: - Under stell - Under løft og forflytning - Ved påføring og bruk av utstyr og hjelpemidler, slik som ortoser - Under fysioterapi Slike situasjoner er nå gjenstand for nye undersøkelser som skal teste ut verktøyet under mer kontrollerte former. De kommer til å vare i to år. Samtidig er planen å søke om innovasjonsmidler for å utvikle og kvalitetssikre et data- program som kan gjøres tilgjengelig for hele helse- og omsorgssektoren. Allerede opplever de stor pågang fra tjenestesteder som ønsker å bruke programmet de har utviklet. Men før det har gjennomgått alle nødvendige tester, kan det bare tas i bruk av de som blir rekruttert inn i prosjektet. Av praktiske årsaker foregår forsøkene bare i Oslo og Viken. Fra før av er det gjort lite forskning på bruk av pulsmålere på voksne uten språk. Derfor finnes lite kunnskap å støtte seg på. Personer som ikke kan uttrykke seg verbalt, som har alvorlig og dyp utviklingshemming, er i det hele tatt lite undersøkt vitenskapelig, både i Norge og internasjonalt. Å bidra til at denne gruppen skal få redusert smerte og bedre livskvalitet, er noe som motiverer Emilie Smith-Meyer Kildal. Prosjektet er hennes doktorgradsarbeid. Vondt ikke å vite Mangelen på kunnskap er også en belastning for de ansatte i tjenestene. - Fra helsepersonellperspektivet er det tungt arbeid å stå i den usikkerheten, sier hun, og vet hva hun snakker om. Trenger hjelp til å kartlegge kommunikasjon «Forstå meg»- prosjektet oppfordrer til å svare på spørreskjema. Undersøkelsen skal kartlegge kommunikasjonen mellom brukere med store kommunikasjonsvansker og deres støttepersonell. Ansatte i eldreomsorgen oppfordres også til å svare. Du svarer på spørsmål om hvordan du opplever arbeidet med pasienter med kommunikasjonsvansker, inkludert pasienter som har språk, men som ikke klarer si hva de føler og hvorfor. Du vil bli bedt om å ta utgangspunkt i én pasient, men du kan fylle ut nye skjema for flere pasienter. Prosjektet er godkjent av Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK). Leder for prosjektet er professor og nevrolog Bjørnar Hassel. Skan QR-kode og last ned spørreskjema her Erfaringen som miljøterapeut bidro til at Emilie Smith-Meyer Kildal i dag forsker på hvordan pulsmålinger kan brukes til å forstå personer med store kommunikasjonsvansker. Hun er for tiden doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo. «Å måle puls er som å ha et vindu inn i sentralnervesystemet»

Made with FlippingBook

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy