12 Helsefagarbeideren 3-2023 Hva styrker deres opplevelse av verdighet? De har erfaring med å få hjelp fra hjemmesykepleien. Hva styrker deres opplevelse av verdighet? Edith, Liv og Aud ønsker å inspirere. Da mannen min døde for to år siden, etter 70 års ekteskap, ble jeg alene for første gang i mitt liv. I grunnen var det da jeg oppdaget, at jeg synes det er veldig godt. En må få lov til å rense ut lite grann. Edith vokste opp på et småbruk på Toten som eldst blant åtte søsken. De største måtte hjelpe til. Ni år gammel begynte hun å stelle minstebarnet, som var baby. Far døde da Edith var 13 år. - Alt arbeidet i barndommen har nok preget meg. To år senere flyttet hun hjemme- fra til sin første jobb, som gikk ut på å passe fire barn. Etter et par år der trengte en tante og onkel hjelp i butikken sin i Oslo. De hentet Edith som ble ekspeditrise i undertøy. Hele yrkeslivet var hun i konfeksjonsbransjen. Hun trivdes, men var alltid omgitt av masse mennesker, og det ble Edith etter hvert lei av. 19 år gammel giftet hun seg. I stedet for å få egne barn lånte Edith iblant andres. Da ekteparet ble pensjonister, flyttet de til Birkeland i Agder. Ediths mann utviklet demens, uten at en diagnose ble stilt. Så hun opplevde i mange år at han endret seg, hennes oppgaver som omsorgsperson økte på, men hun forstod ikke hvorfor. Diabetes førte også til utfordringer med mannens helse. Edith tok vare på ham hjemme inntil legen sa stopp. På sykehjemmet var det regelmessig mat og stell som styrket mannens opplevelse av verdighet. - Det satte han stor pris på, understreker Edith. Må først lære norsk Hun har noe redusert hørsel og bruker høreapparat. - For meg er det veldig viktig at jeg kan snakke med, og forstå, de som kommer hit fra hjemmesykepleien. Særlig om sommeren arbeider det mange elever her, som ikke snakker norsk. Det er vanskelig for meg. Da må jeg spørre om og om igjen, sier Edith med sliten stemme, - så pleier jeg å ringe og be en annen person om å hjelpe meg. Og da kommer det en som kan oversette det jeg ikke forstod. Søstrene til Edith, som bor i Oslo, forteller om tilsvarende problem. Det kommer ansatte som snakker masse, men de gamle forstår ikke noe. - Det synes jeg er nedverdigende, altså, sier Edith. - Men det er ikke lett for de som skal hjelpe oss heller. Jeg håper ledelsen vil forstå at alle først må lære norsk. Voksne hjelpere med nok tid Da mannen døde, gikk Edith ned åtte kilo på kort tid. - Siden har hjemmesykepleien sørget for å veie meg jevnlig. De passer på at jeg ikke slanker meg, sier Edith og ler. To ganger i uka kjøper hun middag av kommunen. - Hjemmesykepleien henter medisinene mine på apoteket. De ansatte er enestående, jeg hadde også mye glede av dem mens mannen min bodde hjemme. Da lærte jeg mye om å våge å be om hjelp. Edith trives best og har det godt når de som kommer for å hjelpe, er voksne mennesker. - La oss si at de har fylt 40 år. Så betyr det mye for meg at de har tid til å sitte ned og høre det jeg gjerne vil ha svar på. Det har de ikke alltid. - I fjor sommer var jeg så syk at jeg bodde ni dager på sykehjemmet. De ga meg mat, som jeg spiste alene. Hvis jeg ringte på, kunne jeg få hjelp på badet. Ellers så jeg ingen. Det var synd, for når vi er syke, trenger vi av og til at noen ser til oss. Det blir stille. Så forklarer Edith: - De hadde ikke tid, det var mangel på folk. Jeg er imponert over hva de orker. Reint i seng og hus Sånt oppfatter Edith, og hun forstår mye. Så hun er også kritisk til at de som er utdannet innen helsefag, uten å ønske det selv må gjøre reint hos folk. Selv kan Edith få hjelp til reingjøring av huset en gang i måneden. - Jeg synes det er uverdig for dem og mener de blir utnyttet til det skammelige. Jeg har følt det vondt de gangene jeg har tatt imot den slags praktisk hjelp fra disse jentene. Nå begrenser det seg til at hjemmesykepleien skifter på Ediths seng annenhver uke. - Det handler om å føre videre rutiner, som jeg er vant til fra før. At jeg ikke trenger å ligge i ei seng som er skitten, har å gjøre med å opprettholde verdighet. Men Edith trenger mer hjelp i huset og for henne har løsningen blitt å betale for privat hjelp. Ei dame støvsuger og vasker gulvene. EDITH LARSEN (91): - Det gir meg verdighet når andre skjønner og respekterer, at jeg må ha tid alene. De ansatte i hjemmesykepleien er flinke til det. Jeg bor nær kontoret deres og ringer dem når jeg trenger hjelp. Stort sett klarer jeg meg selv, forteller Edith Larsen.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy